Verdens første hit komponert av en fjord!
Sangen har fått navnet «The blue unknown» og er fullstendig basert på hardcore målinger av havbunnen mellom Horten og Moss.
Disse målingene er gjort av Kongsberg Discovery som holder til helt i vannkanten på indre havn i Horten. Her produserer de verdensledende teknologi for å lese av verdenshavene bl.a. Når vi først har denne teknologien, er det jo alt for fristende å ikke bruke den for å virkelig gi Oslofjorden en stemme. Gjøre den mer tilgjengelig.
Musikk rører og snakker til oss på en annen måte enn tall, penger og planer.
Vi ønsker å feire fjorden vår. Den som gir oss sjøutsikt i nesten alle hjem, naturlig saltvannspray i håret og som er grobunn for vårt innovative næringsliv.
Hvordan lager man verdens første hit komponert av en fjord egentlig?
Det har vi spurt oss om en del ganger i denne prosessen også kan vi love. Selve ideen kom da vi, i en helt annen sammenheng, så måledata av havbunnen i form av grafer og tenkte; «hmmm... Det der minner om musikk!" som igjen ledet til spørsmålet; er det mulig å faktisk høre Oslofjorden? Kan man klare å forvandle denne visuelle dataen til noe auditivt? Oversette det.
Men hvem i all verden spør man da? Jo, Bendik Baksaas. En særs dyktig (og hyggelig) komponist. Og tror du ikke at han opprinnelig er fra Horten da? Med masse energi og nysgjerrighet dykket han bokstavelig talt ned i informasjonen han fikk av Kongsberg Discovery. Kongsberg Discovery er verdensledende på kartlegging av havbunn og det Bendik fikk å jobbe med var måledata av havbunnen mellom Horten og Moss.
Horten er tech, men også kultur og i dette prosjektet smelter vi de sammen.
Jørgen Kvernøy Døhlie i Kongsberg Discovery forteller litt om hvordan selve teknologien deres fungerer. Hvordan de kan foreta målinger.
Når vi mennesker ser bruker vi lys, og hvem har ikke lagt merke til hvor kort vi kan se under vann avhengig av hvor grumsete vannet er. Når vi skal finne havbunnen bruker vi lyd. Med lyd klarer vi å nå verdens dypeste hav, og er det noe vi er gode på i Horten er det bruk av lyd i produkter i verdensrommet, se under vann og dypt inn i hjertet.
For å se under vann bruker vi sonarer og ekkolodd. Lyden sendes ut med hjelp av en transduser, kalt svinger på norsk, som vibrer på en gitt frekvens. Svingeren vibrerer ved å sette på en spenning, og denne spenningen styres fra en datamaskin. Rekkevidden til lydsignalet bestemmes av frekvensen svingeren vibrerer. For å nå til de dypeste hav sender vi på 12 kHz, og på grunnere vann sender vi på omkring 400 kHz. Lave frekvenser når dypt - tenk over hvor langt basslyder bærer på en konsert. Her i Horten lager vi også sonarer som ser under havbunnen, og da må vi enda lenger ned i frekvens, akkurat som med en bass. For at lyden fra vann skal brukes i musikk må lyden ned i et hørbart frekvensområde (20 - 20 kHz). Da "pitcher" vi ned lydsignalet slik at tonen blir dypere.
Når vi har sendt lyden ut i vann skal vi finne ut hvor dypt det er. På skolen har vi alle lært at strekning er lik hastighet ganget med tid. Hvem har ikke sett et lyn og begynt å telle sekunder til vi hører tordnet? I luft bruker lyden omkring tre sekunder på en kilometer (344 m/s), og vi kan da regne ut hvor langt unna lynet var. Under vann bruker vi det samme prinsippet hvor lyden går omkring 1500 m/s. Under vann har vi også en utfordring hvor havvolumet kan bestå av forskjellige sikt som vil påvirke hvordan lyden bøyer seg. Det er det samme fenomenet som når vi ser et objekt fra skrått hold på havbunnen når vi bader.
Akkurat som når vi teller sekunder til vi hører tordnet, tar vi tiden på når havbunnen reflekterer lydsignalet vi sendte ut. Det reflekterte lydsignalet får en transduser til å vibrere, denne vibrasjonen gjøres til en spenning, spenningen konverteres fra analogt til digitalt og så kan vi behandle informasjonen på en datamaskin. Vi vet da hvor lang tid lyden har vært i vann, og vi kan også måle hvor sterkt det reflekterte lydsignalet var i desibel. Det gjør at vi kan skille på hard og bløt bunn. For å finne ut hvor dypt det er ganger vi tiden med lydhastighet i vann og deler det på to (husk at lyden går fram og tilbake).
Lydsignalet vi sender ut kan sammenlignes med en lommelykt som lyser opp havbunnen. Strålen vi sender ut (beam på engelsk) belyser et område hvor den sterkeste refleksjonen er i midten. Når vi sender ut en stråle kaller vi det for en singlebeam. Å lage kart med bare en stråle vil ta lang tid, og heldigvis har vi multistråle-ekkolodd. Da har vi mange lommelykter (svingerelementer) som sender ut strålen i en vifte med en bestemt overlapp. Det reflekterte lydsignalet mottas også på flere svingerelementer, og vi kan da beregne hvor havbunnen er. I lyden vi mottar får vi også informasjon om innholdet i havvolumet, noe vi kaller for vannkolonne.
Etter å ha mottatt informasjon om dybder og reflektivitet kan vi tegne opp et bilde av vannkolonnen, og vi kan se hva som befinner seg i vannvolumet og se havbunnen.
Denne teknologien brukes altså til å måle havbunn, telle fisk (få inn andre ting havmåling brukes til, hvorfor er det nyttig for verden og bærekraft) og nå altså å lage musikk.
